Våg å gå nye veier!

Det hele startet ganske sivilisert, men anelsen av en svunnen tid kom ganske fort.  En grusveg som gikk oppover og et rykte om at det faktisk gikk en gammel veg fra Kampfossen og opp til Skåbu (på vestsiden av Jodalen)  fikk nysgjerrigheten til å ta overhånd.  Jeg bad Kurt stoppe bilen, dette ville jeg prøve....

Jeg gikk forbi denne gamle bygningen, ganske sjarmerende tenkte jeg...

Så kom jeg til denne trebrua.  Tripp, trapp, tripp, trapp...hvem er det som tramper på min bru tenkte brua.  Fin vei tenkte jeg.....

men denne fine grusveien førte ikke frem.  Veien, som tydeligvis hadde vært en gammel kjerreveg, endte opp ved et lite rødt hus i skogen.  For en liten stund siden hadde jeg imidlertid passert et "råk" som de sier her i Skåbu.  Jeg snudde og gikk tilbake til dette råket.  Dette var et virkelig gammelt råk.  Snøen hadde lagt seg der det var litt flatt, men det var ingen som hadde gått der - hvertfall ikke i vinter.  Det var likevel lett å se hvor veien hadde gått i "gamle dager."  Den snodde seg oppover bratta rett ved siden av restene etter et skredsted jeg hadde kunnskaper om.  Jordraset gikk i 1789, den såkalte "skirumårån", eller mer kjent i Gudbrandsdalen som "Stor Ofsen", da uværet medførte storflom i dalføret. Et husmannsbruk, Jobakken, gikk med i raset - og flere mennesker og budskap røk med av uvær og flom.  Flommen satte sine spor i hele Gudbrandsdalen, hvor vannet virkelig viste krefter og  flere elver fant nye veier.... Tankene mine gikk mange hundre år tilbake, her hadde kanskje folkene fra Jobakken tråkket - kanskje gikk jeg på veien som nettopp gikk opp til dette bruket, eller hvertfall langs det som engang hadde vært jordet deres.  Uansett måtte det ha vært vanskelige kår i denne bratta.  Brukte de hest?  Jaktet de? Hva jaktet de på? Tankefull gikk jeg oppover, oppover....

Var det noen som lo?  

Eller måpes det av det mennesket som våger seg opp i denne trange bratte dalen?  Har de ikke sett folk før? 

Joda, det er påske, men påskekrimmen ser jeg helst på tv.....så ikke prøv å skremme meg! Jeg må  uansett prøve å komme meg hjem til hytta, så jeg trasker videre...kanskje litt mer tankefull.  Hva har egentlig vært på denne maurtua?  Fulg? Bjørn? Grevling?  Et eller annet slags dyr hvertfall....

Jeg vet jeg fortsatt er på "veien" når jeg ser rester etter et gammelt gjerde.  Dårlig med vedlikehold, men  det holder meg motivert i motbakken.  Jeg ser for meg mennenskene som har levd her, gått her, slitt her...Jeg ser dyretråkk.  Det er helt sikker elg, og rev, og .... litt vanskelig å bestemme?  Solen har stått på og tråkkene er litt utydelige.  De skråningene som minnet litt om gamle jordlapper går mer og mer over i bratt steinul.  Jeg kommer lengre og lengre vekk fra veien som brukes idag, lengre og lengre inn i "urnaturen".  Jeg kjenner spenningen stiger.  Det er så stille..... Hva kan leve her?  Hva kan jeg møte? Jeg går i skyggen og ser solen skinne på hellingene på den andre siden.  Føler meg iakttatt.  Skotter raskt både hit og dit.  Alt er stille.  Jeg beveger meg,  men tenker at det kanskje kan være en fordel å gå med kvistbrekk, bare sånn i tilfelle....Jeg ønsker nemlig ikke å møte på noe...

Først ser jeg noen tuster med pels.  Jeg tar det opp og ser på det.  Tror det må være fra en elg.  Det er ganske stri bust.  Mørk brun og litt lys.  Hvorfor ligger dette her?  Så titter jeg litt til siden, og oppi skråningen ligger det virkelig masse hår.... Noe har jaktet på en elg.  Jeg ser ingen bjørnespor, men det er spor.  Kan det være jerv eller ulv?

Store steinblokker har beveget seg nedover dalen her.  En ligger på skrå over veien jeg går på.  Innunder henger istappene og skaper en eventyrlig stemning.  Steinblokkene oppover har lagt seg på en slik måte at de kan skjule mange hulrom og gjemmesteder.  Jeg fantaserer nå både om ulv, jerv, bjørn og gaupe.  Jeg husket plutselig på de mange oppslag i GD i fjor om bonden som bor noen steinkast herfra, og som var fortvilet over tap av sau.

Så kommer jeg endelig til menneskelige spor.  En gammel trebro over en liten klukkende elv.  Kulda har gjort elva til et kunstverk av isformasjoner.  

Jeg blir oppslukt av skjønnheten.  Dette er det virkelige eventyret.  Det blå landskapet, isslottet... vakkert og krystallklart.  Utrolig hva naturen kan forme.  Det jeg ser finnes bare nå!  Dette er øyeblikket.  Begrepet "Grip dagen" får fort en mening.  Det er ikke alt som kommer tilbake....

Men enkelte ting blir liggende!  Det har vært drevet jordbruk i disse bakkene.  Gamle redskaper ligger i skråningen, slik man kvittet seg med slike før....

...og på den andre siden av jordet ser jeg hytta!

Turen i nærmiljøet er over.  Jeg har vært på denne hytta i over 15 år, men at nærmiljøet er så spennende  visste jeg ikke.  Vi har tråkket på de kjente stiene.  Nå har jeg lært at det slettes ikke er dumt å gå "nye" veier.....