Kaster vi barn i søpla?

Idag kom jeg over en tegneseriestripe av Claire Bretècher.  Det er over 25 år siden jeg moret meg med tegneseriene hennes.  Jeg husker jeg leste og lo så øyet ble stort og vått.  En av historiene handlet om en mor som kom hjem med sitt andrefødte barn. Et barn som gråt mye og var vanskelig å tilfredsstille. Den litt eldre søsteren fulgte med på alle bestrebelsene til den slitne moren og utbrøt : "Men mamma kan vi ikke bare kaste`n i søpla?"  Moren tenkte seg litt om, før hun svarte: "Nei, man pleier ikke det"  Jeg kan ikke si at jeg noen gang har tenkt tanken på å kaste barna mine i søpla, men jeg var i en tilsvarende situasjon når jeg leste tegneserien, og jeg lo veldig ;-)  Etterhvert sa jeg spøkefullt til barna: "Er dere ikke snille, så kaster jeg dere i søpla!"  Denne spøken gjentok jeg nok vel mange ganger, uten å tenke meg noe særlig om.  Når eldste datter begynte på skolen fikk hun tvillinger i klassen.  På tur gjennom ginda hjemme passerte vi søplekassa og Andrine utbrøt:  "Mamma, de som har tvillinger har de to søplekasser de da?"

                                                                             _

Det vil jo si at jeg etterhvert burde hatt både to - eller kanskje fem søplekasser.  Utenfor huset står det tre.  Jeg sier ikke at noen skal kastes, men her i husstanden er vi fire med meg - så det er best å være snill!

Eggende påske....

Jeg skrev ikke i hytteboka iår.  Fant ut at den antageligvis blir utdatert, og at det er på bloggen eller FB jeg senere kan lese om påsken i 2012.

For det første er man jo ofte interessert i været.  Hva slags vær hadde vi ifjor?  Gikk vi på ski?  Hvem hadde vi på besøk etc.etc....

Så her kommer en oppsummering av vår herlige påske, hvor vi tilbrakte mesteparten av tiden på hytta.

Det hadde nesten vært sommervarme uka før påske, og snøen hadde smeltet.  Det var ikke mye igjen av skiløypene - så vi satset rett og slett ikke på ski.  Det var imidlertid fint å gå på beina.  P.g.a. kalde netter  var det fint skaraføre, så fine turer ut i naturen ble det likevel.

Dette bildet ble tatt grytidlig en morgen jeg var ute å så etter orrhanen.  Jeg så en som satt i toppen av en  furu å spilte også :-)  

Det var utrolig mange isformasjoner pga kulden.  Det tinte og rant i sola, men frøs på om natten.

Det ble noen spennende og fine turer i skogen.  Les mer  her

Vi påskepyntet selvsagt hytta, og laget eggelikør som vanlig.  Oppskriften finner du her .  Den er veldig god ;-)

Dette er en rar dings, som jeg kjøpte på en antikvitetsforretning for mange år siden.  Visste ikke da hva den skulle brukes til.  På do på hytta har jeg imidlertid mange blader, og som regel god tid til å titte i disse.  I et av matbladene jeg hadde der så jeg akkurat makne "duppeditter", og med en beskrivelse av hva de ble brukt til.  De er engelske, og ble brukt til å lage en eggerett i.  En morgen ville jeg forsøke.  Jeg tok en liten smørklatt i bunnen, klippet opp noen få strimler med spekeskinke, pisket ett egg og blandet med litt fløte og litt salt.  Så satte jeg hele koppen opp i kokende vann i 10 min.  Det er en ring på toppen, så den er lett å fiske opp når den er ferdig.  Innholdet ble spist sammen med brød, og smakte kjempegodt!

Siden det var dårlig med skiføre hadde jentene med seg sykler.  De syklet masse, blandt annet tur til mormor og boppa i Slangen.  Selv brukte jeg beina de 7 kilometerene, hvor vi ble bedt på deilig middag og kos, som vanlig :-)

Til gjengjeld bad vi mor og far (mormor og boppa) til middag på påskeaften.  Vi pyntet påskebordet og serverte lammestek.  Det ble et hyggelig og godt påskemåltid.

1. påskedag kommer disse hattene frem.  De har søstra mi heklet til Monas konfirmasjon for mange år siden, og de ble brukt som bordkort.  Noe som tilsier at vi har en hatt hver.  Vi er ikke lengre sikre på hvem som er hvem sin, men noen foretrekker noen fremfor andre...

Det er mulig de synes de er kledelige :-))  Litt små kanskje?  Og de er ment å ha på eggene!

Summa summarum:  En avslappende herlig påskeferie, med lite snø i fjellet.  En god del sol, litt vind og kaldt klarvær om natten!  Vi har koset oss masse!

Våg å gå nye veier!

Det hele startet ganske sivilisert, men anelsen av en svunnen tid kom ganske fort.  En grusveg som gikk oppover og et rykte om at det faktisk gikk en gammel veg fra Kampfossen og opp til Skåbu (på vestsiden av Jodalen)  fikk nysgjerrigheten til å ta overhånd.  Jeg bad Kurt stoppe bilen, dette ville jeg prøve....

Jeg gikk forbi denne gamle bygningen, ganske sjarmerende tenkte jeg...

Så kom jeg til denne trebrua.  Tripp, trapp, tripp, trapp...hvem er det som tramper på min bru tenkte brua.  Fin vei tenkte jeg.....

men denne fine grusveien førte ikke frem.  Veien, som tydeligvis hadde vært en gammel kjerreveg, endte opp ved et lite rødt hus i skogen.  For en liten stund siden hadde jeg imidlertid passert et "råk" som de sier her i Skåbu.  Jeg snudde og gikk tilbake til dette råket.  Dette var et virkelig gammelt råk.  Snøen hadde lagt seg der det var litt flatt, men det var ingen som hadde gått der - hvertfall ikke i vinter.  Det var likevel lett å se hvor veien hadde gått i "gamle dager."  Den snodde seg oppover bratta rett ved siden av restene etter et skredsted jeg hadde kunnskaper om.  Jordraset gikk i 1789, den såkalte "skirumårån", eller mer kjent i Gudbrandsdalen som "Stor Ofsen", da uværet medførte storflom i dalføret. Et husmannsbruk, Jobakken, gikk med i raset - og flere mennesker og budskap røk med av uvær og flom.  Flommen satte sine spor i hele Gudbrandsdalen, hvor vannet virkelig viste krefter og  flere elver fant nye veier.... Tankene mine gikk mange hundre år tilbake, her hadde kanskje folkene fra Jobakken tråkket - kanskje gikk jeg på veien som nettopp gikk opp til dette bruket, eller hvertfall langs det som engang hadde vært jordet deres.  Uansett måtte det ha vært vanskelige kår i denne bratta.  Brukte de hest?  Jaktet de? Hva jaktet de på? Tankefull gikk jeg oppover, oppover....

Var det noen som lo?  

Eller måpes det av det mennesket som våger seg opp i denne trange bratte dalen?  Har de ikke sett folk før? 

Joda, det er påske, men påskekrimmen ser jeg helst på tv.....så ikke prøv å skremme meg! Jeg må  uansett prøve å komme meg hjem til hytta, så jeg trasker videre...kanskje litt mer tankefull.  Hva har egentlig vært på denne maurtua?  Fulg? Bjørn? Grevling?  Et eller annet slags dyr hvertfall....

Jeg vet jeg fortsatt er på "veien" når jeg ser rester etter et gammelt gjerde.  Dårlig med vedlikehold, men  det holder meg motivert i motbakken.  Jeg ser for meg mennenskene som har levd her, gått her, slitt her...Jeg ser dyretråkk.  Det er helt sikker elg, og rev, og .... litt vanskelig å bestemme?  Solen har stått på og tråkkene er litt utydelige.  De skråningene som minnet litt om gamle jordlapper går mer og mer over i bratt steinul.  Jeg kommer lengre og lengre vekk fra veien som brukes idag, lengre og lengre inn i "urnaturen".  Jeg kjenner spenningen stiger.  Det er så stille..... Hva kan leve her?  Hva kan jeg møte? Jeg går i skyggen og ser solen skinne på hellingene på den andre siden.  Føler meg iakttatt.  Skotter raskt både hit og dit.  Alt er stille.  Jeg beveger meg,  men tenker at det kanskje kan være en fordel å gå med kvistbrekk, bare sånn i tilfelle....Jeg ønsker nemlig ikke å møte på noe...

Først ser jeg noen tuster med pels.  Jeg tar det opp og ser på det.  Tror det må være fra en elg.  Det er ganske stri bust.  Mørk brun og litt lys.  Hvorfor ligger dette her?  Så titter jeg litt til siden, og oppi skråningen ligger det virkelig masse hår.... Noe har jaktet på en elg.  Jeg ser ingen bjørnespor, men det er spor.  Kan det være jerv eller ulv?

Store steinblokker har beveget seg nedover dalen her.  En ligger på skrå over veien jeg går på.  Innunder henger istappene og skaper en eventyrlig stemning.  Steinblokkene oppover har lagt seg på en slik måte at de kan skjule mange hulrom og gjemmesteder.  Jeg fantaserer nå både om ulv, jerv, bjørn og gaupe.  Jeg husket plutselig på de mange oppslag i GD i fjor om bonden som bor noen steinkast herfra, og som var fortvilet over tap av sau.

Så kommer jeg endelig til menneskelige spor.  En gammel trebro over en liten klukkende elv.  Kulda har gjort elva til et kunstverk av isformasjoner.  

Jeg blir oppslukt av skjønnheten.  Dette er det virkelige eventyret.  Det blå landskapet, isslottet... vakkert og krystallklart.  Utrolig hva naturen kan forme.  Det jeg ser finnes bare nå!  Dette er øyeblikket.  Begrepet "Grip dagen" får fort en mening.  Det er ikke alt som kommer tilbake....

Men enkelte ting blir liggende!  Det har vært drevet jordbruk i disse bakkene.  Gamle redskaper ligger i skråningen, slik man kvittet seg med slike før....

...og på den andre siden av jordet ser jeg hytta!

Turen i nærmiljøet er over.  Jeg har vært på denne hytta i over 15 år, men at nærmiljøet er så spennende  visste jeg ikke.  Vi har tråkket på de kjente stiene.  Nå har jeg lært at det slettes ikke er dumt å gå "nye" veier.....