13. desember

marias skriblerier: Svart senker natten seg

Født av samme latter....

Idag tok jeg til meg et kompliment (jeg oppfattet det hvertfall slik) fra min eldste datter, Andrine.   Hun hadde tatt med seg Didrik og tantebarn på kino igår og sett på Tingeling.  Idag fortalte hun til sine tvillingsøstre at filmen handlet om Tingeling og hennes tvilling, som var født av "samme latter".  Så sier hun samtidig - det blir slik som dere to det, Erika og Elise :-))

Takk Andrine!

Senere ved lunsjbordet var flere av barna født av "samme latter" samlet, og historien over ble fortalt.  Da kommer det tørt fra min sønn, Neri, men ikke alle har samme fatter :-))

En god latter forlenger livet!

Snart voksen?

Vi har nettopp inntatt et middagsmåltid som falt i smak hos Erika og Elise.  Da utbryter Erika (12 år)med bekymring: "Mamma,  jeg har blitt voksen"  Åh?  "Ja, jeg er trøtt etter middagen"

Skumring

Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.

Inger Hagerup

Bilde fra "Hvem skal trøste Knøttet" av Tove Jansson

Sjokoladekake i langpanne (Dronningkvadrater)

Jeg finner nesten alltid frem denne oppskriften når det skal bakes i full fart, og til mange :-) Lettvindt og godt!  Ungene elsker den - og oppskiften kan gjerne brukes som basis til mange slags bursdagskaker, f.eks. kattepus (må da bruke to runde former), tog, fotballbane etc.  Oppskriften har jeg fra et gammelt Freia kakehefte - som snart har gått i oppløsning.  Derfor er det også fint å lagre den her nå:

Dronningkvadrater

3egg

41/2 dl farin

250 g margarin/smør

6 dl hvetemel

3 ts Freia Bakepulver

3 ts Freia Vaniljesukker

3 ss Regina kakao

21/2 dl melk

GLASUR:

125 g margarin/smør

ca 300 g melis

1 pl Freia Dronningsjokolade

2 ts Freia Vaniljesukker

4 ts sterk kaffe (event. pulverkaffe rørt ut i litt vann

RØRE

Rør egg og farin hvitt

Smelt margaring/smør og ha det i egg/farin- blandingen

Bland hvetemel, bakepulver, vaniljesukker og kakao og ha det i vekselvis med melken.  

Rør til røren er jevn

Stekes i smurt stor langpanne ved 180 gr C i 20-30 min. midt i ovnen

GLASUR

Smelt margarin/smør og sjokolade

Tilsett melis, vaniljesukker og kaffe

Rør til glasuren er jevn og glatt

Ha glasuren på kaken når denne er nesten kald.

Pynt eventuel med kokos eller annen kakepynt

Del kaken i firkanter

(Et lite tips - får du ikke glasuren glatt, så pisk inn et egg helt til slutt)

Dronningkvadrater passer ypperlig til sommerfesten, skoleavslutningen  - eller bare rett og slett til kaffen!

Prinsessene fra "Svinestien"

Det var en gang i juni at tre små prinsesser ble invitert med mamma på tur til Stockholm.  Det var den aller første gangen de to minste prinsessene skulle fly.  De var fylt med forventinger når dagen kom, bagger og kofferter var pakket og klare lang tid i forveien.  Dette hadde de gledet seg til lenge, men de var også litt engstelige for å ramle ned...

Heldigvis var storesøster, Andrine med - og roet dem ned med sine ertende kommentarer.  Flyturen gikk over all forventning, og nesten før vi hadde lettet var vi på vei ned til Arlanda og landa tygt.  Buss og gangtur til hotellet gikk også smertefritt, siden vi (dvs Andrine) brukte Google Maps - peilet inn retningen og fant enkelt frem.  Langt var det heller ikke.  Vi ankom ganske sent på kvelden til hotellet. Det var et utrolig koselig hotell, som du kan se ved å trykke på lenken.  Betjeningen var hyggelige.  Rommene forholdsvis nyoppussende og romslige - og atmosfæren var upåklagelig.  Vi hadde et flott familierom, med hele 5 sengeplasser.  Erika og Elise ble plassert i en slags sovealkove, mens Andrine og jeg holdt til i hovedrommet.  Det som imponerte mest var frokosten.  En bitteliten spisesal, men med god mat og fryktelig koselig oppdekning.  Gamledagse melkeflasker og juiceflasker i trekasser, glasshjerter med navn på maten var plassert rundt omkring på bordet der maten stod.  Vi fikk havregrøt og ferske rundstykker - og gledet oss til frokost hver dag.  Jeg må innrømme at jeg ofte hopper over frokost på hotell for å sove litt ekstra, men det gjorde jeg ikke her.  Vi hadde ikke tid til det heller....  Så fort frokosten var fortært begynte vi å gå.... og vi gikk og vi gikk, vi gikk til beina ble såre og vonde - fra butikk til butikk - gjennom hele gågata og hele Gamla stan.

Vi fikk etterhvert ganske mye å dra på også.  Andrine var i himmelrik fordi hun fant seg haremsbukser på Olars Ulla, men prøvingen tok litt tid og noen sovnet....

Det var utrolig godt og kommet tilbake til hotellet - ganske sent på kvelden, ta av seg skoene og bare legge seg rett ut på sengen.  Hvis det var plass da?

Litt tid til mannekengoppvisning ble det også....

Vi trodde ikke helt på at føttene skulle virke dagen etter, men det gjorde de :-)  Vi tråkket ikke så mye i butikker da, vi ville finne Grøna lunden.  Vi fant både den, Vasamuseet og Junibacken.  Det beste av alt - det gikk båt i mellom "Hopp on and hopp off" - og det gjorde vi.

Etter en vellykket dag, stort sett i solen - bestemte vi oss for å spise på Fridays.  Vi fikk både mat, konsert og fotball på storskjerm.  Vi var med andre ord ganske fornøyde når vi trasket tilbake til hotellet denne kvelden også.

Selv om det var noen prinsessenykker underveis - særlig når det var mulig å få tatt bilde av seg :-) , så forsvant illusjonen fort når jeg var på vei bort til jentenes sovealkove - og Elise lurte på om jeg skulle bort i "Svinestien".  Og slik så det ut -  der var det poser, klær, godtepapir, bagger og brusflasker overalt. Merkelig at de kom frem til senga si.

Siste dagen måtte vi nok engang på shopping.  Vi hadde sett noe første dagen, som vi bare måtte ha.Vi hadde funnet en kinesisk butikk som fasinerte jentene.  Her skulle det handles, men det knyttet seg litt spenning til om denne var oppe.  Det var nemlig ikke så godt å si med denne beskjeden på døra :

Heldigvis var det verken lørdag eller mer enn 39 grader, så her var det oppe.  Jentene handlet både drømmefangere, kuler og uroen "Et långt liv"!

Vi fikk stappet koffertene og veskene fulle - og enda hadde vi en liste for hva vi skulle ha på taxfree butikken.  Utrolig nok fikk vi det med oss hjem - alt sammen.  Vi var såre fornøyde med jenteturen vår, litt slitne og litt blakke, men fornøyde, det på tross av at jeg nå føler et visst press på å reise på guttetur neste gang :-)  Da er det vel ikke butikker som teller, men fisk eller fotball ;-)  Så spørs det om de får lov da?

Du skal ikke plage andre.....

Vi gledet oss masse til 24. mai i år.  Kl. 1800 var det duket for teaterforestilling på Vingar skole med 6. klasse.  Her dukket både tante Sofie, alias Erika, og lille Camomilla, alias Elise, opp.  Jeg hadde hørt de satt oppe på rommet å øvde dagene før, men de opptrådte ikke hjemme før premieren.  Invitert til Folk og Røvere i Kardemommeby var også mange andre i familien.  Her dukket både mormor og boppa opp, søster og bror - og ikke minst to som syntes Kasper og Jesper og Jonathan var veldig skumle, nemlig tantebarna til Erika og Elise, Edvard og Didrik.  Løven var også ganske skummel - og hesten veldig spennende.  Den det stod mest respekt av var likevel tante Sofie.  Det var en meget bestemt dame, som sang mens hun trampet i gulvet  "Å huff a meg, å huff a meg, jeg er så sint at fy....", mens yndige Camomilla telte "En og to og tre, og en og to og tre, se så fint jeg synger..."  Men fest fikk hun ikke være med på, hvertfall ikke før gamle Tobias i tårnet hadde invitert med seg selveste tante Sofie......og jammen dukket det ikke opp flere av samme slaget... Å huff a meg!  Denne dama under her ville jeg vel ikke ha møtt, eller virker hun ganske blid?

Hyggelig var det hvertfall at Andrine og Didrik hadde tatt turen fra Saksumdalen, selv om det kom noen "gamle tante"nykker frem :-)

Jeg har lyst til å berømme elevenes innsats.  Det var virkelig imponerende hva de presterte, og jeg forstår godt at læreren deres var rørt når en av hovedrolleinnehaverne ble syk, men likevel stilte hele gjengen opp, rokkerte litt på spillelista, øvde litt i full fart, brukte litt jukselapp - men fikk til et fabelaktig samspill og ikke minst glede i det de gjorde.  Dette var en kjempeprestasjon, og lærerne som står bak fortjener ros og ære for å ha fått frem den gleden og lagånden disse ungene viste på scenen.  Dette kommer de til å leve lenge på.  Vi også!

Hvis denne linken virker kan dere se litt av "tante Sofies" opptreden her: 1:14

Hele den fantastiske gjengen :-)

Så ble det delt ut roser, drukket kaffe og spist kaker  - 

før vi tok kvelden.

Vellykket på alle måter!

Kaster vi barn i søpla?

Idag kom jeg over en tegneseriestripe av Claire Bretècher.  Det er over 25 år siden jeg moret meg med tegneseriene hennes.  Jeg husker jeg leste og lo så øyet ble stort og vått.  En av historiene handlet om en mor som kom hjem med sitt andrefødte barn. Et barn som gråt mye og var vanskelig å tilfredsstille. Den litt eldre søsteren fulgte med på alle bestrebelsene til den slitne moren og utbrøt : "Men mamma kan vi ikke bare kaste`n i søpla?"  Moren tenkte seg litt om, før hun svarte: "Nei, man pleier ikke det"  Jeg kan ikke si at jeg noen gang har tenkt tanken på å kaste barna mine i søpla, men jeg var i en tilsvarende situasjon når jeg leste tegneserien, og jeg lo veldig ;-)  Etterhvert sa jeg spøkefullt til barna: "Er dere ikke snille, så kaster jeg dere i søpla!"  Denne spøken gjentok jeg nok vel mange ganger, uten å tenke meg noe særlig om.  Når eldste datter begynte på skolen fikk hun tvillinger i klassen.  På tur gjennom ginda hjemme passerte vi søplekassa og Andrine utbrøt:  "Mamma, de som har tvillinger har de to søplekasser de da?"

                                                                             _

Det vil jo si at jeg etterhvert burde hatt både to - eller kanskje fem søplekasser.  Utenfor huset står det tre.  Jeg sier ikke at noen skal kastes, men her i husstanden er vi fire med meg - så det er best å være snill!

Eggende påske....

Jeg skrev ikke i hytteboka iår.  Fant ut at den antageligvis blir utdatert, og at det er på bloggen eller FB jeg senere kan lese om påsken i 2012.

For det første er man jo ofte interessert i været.  Hva slags vær hadde vi ifjor?  Gikk vi på ski?  Hvem hadde vi på besøk etc.etc....

Så her kommer en oppsummering av vår herlige påske, hvor vi tilbrakte mesteparten av tiden på hytta.

Det hadde nesten vært sommervarme uka før påske, og snøen hadde smeltet.  Det var ikke mye igjen av skiløypene - så vi satset rett og slett ikke på ski.  Det var imidlertid fint å gå på beina.  P.g.a. kalde netter  var det fint skaraføre, så fine turer ut i naturen ble det likevel.

Dette bildet ble tatt grytidlig en morgen jeg var ute å så etter orrhanen.  Jeg så en som satt i toppen av en  furu å spilte også :-)  

Det var utrolig mange isformasjoner pga kulden.  Det tinte og rant i sola, men frøs på om natten.

Det ble noen spennende og fine turer i skogen.  Les mer  her

Vi påskepyntet selvsagt hytta, og laget eggelikør som vanlig.  Oppskriften finner du her .  Den er veldig god ;-)

Dette er en rar dings, som jeg kjøpte på en antikvitetsforretning for mange år siden.  Visste ikke da hva den skulle brukes til.  På do på hytta har jeg imidlertid mange blader, og som regel god tid til å titte i disse.  I et av matbladene jeg hadde der så jeg akkurat makne "duppeditter", og med en beskrivelse av hva de ble brukt til.  De er engelske, og ble brukt til å lage en eggerett i.  En morgen ville jeg forsøke.  Jeg tok en liten smørklatt i bunnen, klippet opp noen få strimler med spekeskinke, pisket ett egg og blandet med litt fløte og litt salt.  Så satte jeg hele koppen opp i kokende vann i 10 min.  Det er en ring på toppen, så den er lett å fiske opp når den er ferdig.  Innholdet ble spist sammen med brød, og smakte kjempegodt!

Siden det var dårlig med skiføre hadde jentene med seg sykler.  De syklet masse, blandt annet tur til mormor og boppa i Slangen.  Selv brukte jeg beina de 7 kilometerene, hvor vi ble bedt på deilig middag og kos, som vanlig :-)

Til gjengjeld bad vi mor og far (mormor og boppa) til middag på påskeaften.  Vi pyntet påskebordet og serverte lammestek.  Det ble et hyggelig og godt påskemåltid.

1. påskedag kommer disse hattene frem.  De har søstra mi heklet til Monas konfirmasjon for mange år siden, og de ble brukt som bordkort.  Noe som tilsier at vi har en hatt hver.  Vi er ikke lengre sikre på hvem som er hvem sin, men noen foretrekker noen fremfor andre...

Det er mulig de synes de er kledelige :-))  Litt små kanskje?  Og de er ment å ha på eggene!

Summa summarum:  En avslappende herlig påskeferie, med lite snø i fjellet.  En god del sol, litt vind og kaldt klarvær om natten!  Vi har koset oss masse!

Våg å gå nye veier!

Det hele startet ganske sivilisert, men anelsen av en svunnen tid kom ganske fort.  En grusveg som gikk oppover og et rykte om at det faktisk gikk en gammel veg fra Kampfossen og opp til Skåbu (på vestsiden av Jodalen)  fikk nysgjerrigheten til å ta overhånd.  Jeg bad Kurt stoppe bilen, dette ville jeg prøve....

Jeg gikk forbi denne gamle bygningen, ganske sjarmerende tenkte jeg...

Så kom jeg til denne trebrua.  Tripp, trapp, tripp, trapp...hvem er det som tramper på min bru tenkte brua.  Fin vei tenkte jeg.....

men denne fine grusveien førte ikke frem.  Veien, som tydeligvis hadde vært en gammel kjerreveg, endte opp ved et lite rødt hus i skogen.  For en liten stund siden hadde jeg imidlertid passert et "råk" som de sier her i Skåbu.  Jeg snudde og gikk tilbake til dette råket.  Dette var et virkelig gammelt råk.  Snøen hadde lagt seg der det var litt flatt, men det var ingen som hadde gått der - hvertfall ikke i vinter.  Det var likevel lett å se hvor veien hadde gått i "gamle dager."  Den snodde seg oppover bratta rett ved siden av restene etter et skredsted jeg hadde kunnskaper om.  Jordraset gikk i 1789, den såkalte "skirumårån", eller mer kjent i Gudbrandsdalen som "Stor Ofsen", da uværet medførte storflom i dalføret. Et husmannsbruk, Jobakken, gikk med i raset - og flere mennesker og budskap røk med av uvær og flom.  Flommen satte sine spor i hele Gudbrandsdalen, hvor vannet virkelig viste krefter og  flere elver fant nye veier.... Tankene mine gikk mange hundre år tilbake, her hadde kanskje folkene fra Jobakken tråkket - kanskje gikk jeg på veien som nettopp gikk opp til dette bruket, eller hvertfall langs det som engang hadde vært jordet deres.  Uansett måtte det ha vært vanskelige kår i denne bratta.  Brukte de hest?  Jaktet de? Hva jaktet de på? Tankefull gikk jeg oppover, oppover....

Var det noen som lo?  

Eller måpes det av det mennesket som våger seg opp i denne trange bratte dalen?  Har de ikke sett folk før? 

Joda, det er påske, men påskekrimmen ser jeg helst på tv.....så ikke prøv å skremme meg! Jeg må  uansett prøve å komme meg hjem til hytta, så jeg trasker videre...kanskje litt mer tankefull.  Hva har egentlig vært på denne maurtua?  Fulg? Bjørn? Grevling?  Et eller annet slags dyr hvertfall....

Jeg vet jeg fortsatt er på "veien" når jeg ser rester etter et gammelt gjerde.  Dårlig med vedlikehold, men  det holder meg motivert i motbakken.  Jeg ser for meg mennenskene som har levd her, gått her, slitt her...Jeg ser dyretråkk.  Det er helt sikker elg, og rev, og .... litt vanskelig å bestemme?  Solen har stått på og tråkkene er litt utydelige.  De skråningene som minnet litt om gamle jordlapper går mer og mer over i bratt steinul.  Jeg kommer lengre og lengre vekk fra veien som brukes idag, lengre og lengre inn i "urnaturen".  Jeg kjenner spenningen stiger.  Det er så stille..... Hva kan leve her?  Hva kan jeg møte? Jeg går i skyggen og ser solen skinne på hellingene på den andre siden.  Føler meg iakttatt.  Skotter raskt både hit og dit.  Alt er stille.  Jeg beveger meg,  men tenker at det kanskje kan være en fordel å gå med kvistbrekk, bare sånn i tilfelle....Jeg ønsker nemlig ikke å møte på noe...

Først ser jeg noen tuster med pels.  Jeg tar det opp og ser på det.  Tror det må være fra en elg.  Det er ganske stri bust.  Mørk brun og litt lys.  Hvorfor ligger dette her?  Så titter jeg litt til siden, og oppi skråningen ligger det virkelig masse hår.... Noe har jaktet på en elg.  Jeg ser ingen bjørnespor, men det er spor.  Kan det være jerv eller ulv?

Store steinblokker har beveget seg nedover dalen her.  En ligger på skrå over veien jeg går på.  Innunder henger istappene og skaper en eventyrlig stemning.  Steinblokkene oppover har lagt seg på en slik måte at de kan skjule mange hulrom og gjemmesteder.  Jeg fantaserer nå både om ulv, jerv, bjørn og gaupe.  Jeg husket plutselig på de mange oppslag i GD i fjor om bonden som bor noen steinkast herfra, og som var fortvilet over tap av sau.

Så kommer jeg endelig til menneskelige spor.  En gammel trebro over en liten klukkende elv.  Kulda har gjort elva til et kunstverk av isformasjoner.  

Jeg blir oppslukt av skjønnheten.  Dette er det virkelige eventyret.  Det blå landskapet, isslottet... vakkert og krystallklart.  Utrolig hva naturen kan forme.  Det jeg ser finnes bare nå!  Dette er øyeblikket.  Begrepet "Grip dagen" får fort en mening.  Det er ikke alt som kommer tilbake....

Men enkelte ting blir liggende!  Det har vært drevet jordbruk i disse bakkene.  Gamle redskaper ligger i skråningen, slik man kvittet seg med slike før....

...og på den andre siden av jordet ser jeg hytta!

Turen i nærmiljøet er over.  Jeg har vært på denne hytta i over 15 år, men at nærmiljøet er så spennende  visste jeg ikke.  Vi har tråkket på de kjente stiene.  Nå har jeg lært at det slettes ikke er dumt å gå "nye" veier.....

Ord....

Ord er Nomader                                                                                                                  

Stadig på vandring

Noen ganger fullstendig på villspor                               

Andre ganger målrettede

Innimellom strekker de ikke til

På en god dag, kan de strekke seg for langt

Noen ord

har til og med vært

på månen

                                         Julie Narum

Er bestemors blogg liv laga?

J

Joda, denne bestemora er på sosiale medier. Desto mer jeg lærer desto skumlere er det.  Ikke nok med at sikkerhetsinnstillingene mine ikke var gode nok, men det skal noe til å stå opp til forventingene til å skulle vise et menneskelig uttrykk, ikke være kjedelig eller sutrete, ha gode fortellinger, ha et budskap, mening, mål, bruke bilder, samt at man bør produsere og legge ut noe jevnlig dersom noen i det hele tatt skal gidde å følge deg.  Kjente med en gang at jeg ble litt matt.  Satt i forelesningssalen og tenkte, har jeg noe her å gjøre, altså med egen blogg?.Hva er målet med bloggen min?  Et mål må jeg jo ha.  Jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke hadde tenkt på det.  Nå har jeg det :-)  En annen ting som slo meg, under alle de fabelaktig gode forelesningene på  HiL her om dagen, er jo hvor gode disse kommunikasjonsfolkene er. Jeg er en nybegynner innen kommunikasjon, har jeg noe å bidra med? Hvor lenge og hvor mye må  jeg lære før jeg kan kaste meg ut i kommunikasjonens irreganger på sosiale medier, Facebook, Blogg, Twitter og mye mer... Hvordan lager jeg triggerord og #hashtags - jeg som trodde det siste var noe jeg ikke skulle befatte meg med, da jeg holder meg til rødvinen for å få den gode følelesen :-) Men så la jeg vekk midreverdighetskomplekset og tenkte:  Så menn, jeg er den jeg er - og jeg er sikkert ikke den eneste som famler seg frem i denne sosiale medie verden.  Det er faktisk bare en ting å lære av - det er å kaste seg uti det.  Prøve å feile.  Det er det vi sier til barna, barnebarna.  Vi må lære av andre, men egne erfaringer er vel så mye verdt.  Dummer vi oss ut, da lærer vi hvertfall masse:)

Bestemor er på sosiale medier - og selv om også Slettmeg.no også var tilstede på konferansen, så trenger jeg dem ikke enda.  Det kan hende jeg om litt ser tilbake på mine naive forsøk på blogging med et smil om munnen, men det kan da også være spennende å se hvordan dette utvikler seg.......Bestemor kan faktisk bli bedre og bedre, og ikke nok med det - bloggen er et velegnet sted for historiefortelling, og bloggen min vil i egnskap av seg selv også kunne fortelle en historie.  Jeg er på sosiale medier, og jeg er ikke i tvil om hva jeg gjør nå!  Jeg fortsetter!  Jeg liker å fortelle historier og dele bilder, jeg vil bli bedre og det er bare en ting å gjøre - øve seg!  Jeg liker å formidle, sosiale medier er skapt for å dele. Så med barnebarn i lanken, støvklut i handa, potteplanter å vanne, jobb å skjøtte - knepper jeg Macen på med sikkerhetsnål til forklet (bestemorknep) og taster ivei på Facebook og (litt ) på Twitter.  I roligere stunder kan jeg fortelle litt mer her på bloggen min.  Jeg gjør det mest fordi jeg synes det er morsomt, og jeg ser ingen grunn for at jeg ikke skal dele det med dere.  Gled dere!  Det kan bare bli bedre, når jeg bruker tid på å lære dette - når jeg blir sikrere på målet mitt - når fortellingene flyter fordi jeg får øvd meg her.  Det er masse inni hodet på en "gammel" dame som det kan være spennende eller nyttig å få på utsiden - eller på bloggsiden.  Bare vent å se!  Jeg får hvertfall prøve å følge et godt råd om å publisere jevnlig - så da vet dere at det kommer mer :-))