Med årene synes jeg mindre og mindre om speil. Særlig tidlig om morgenen møter jeg et speilbilde på badet som jeg synes lite om. Litt grå, litt tung og hoven rundt øynene, noen rynker og skrukker etter både livet og puta, og med håret til alle kanter. Jeg har nettopp stått opp og vært innom kjøkkenet og smurt mat til mine små håpefulle, men lurer nå på om denne matmora er utgått på dato? Ser vi det vi ønsker å se, eller ser vi det alle andre ser? Hva skjer hvis matmor går ut på dato egentlig? Hun slutter jo ikke å lage mat.... hvis ikke matmor er holdbar, hva er det da som tåler tidens tann? Jeg tar en ny titt på ansiktet i speilet. Det er mitt ansikt og mitt liv som har skapt det. Det er alle de korte dagene og lange nettene. Fremdeles har jeg nysgjerrige øyne og et hjerte som visstnok aldri får rynker. Jeg har lest at virkelig skjønnhet er et modent voksent menneske, som fremdeles stråler med øynene, en som tør prøve noe nytt og som ikke lar seg hindre av at man forventes å oppføre seg sånn eller slik på grunn av sin alder. Kroppen min forfaller, men inni meg spirer sjelen. Jeg skal aldri be om unnskyldning for at jeg fikk vokse meg storslagen eller at jeg har fått leve et liv som har skapt mitt ansikt. Hvis speilet er en stjernehimmel er jeg en voksen skinnende stjerne, som vil synes godt på nattehimmelen. En dusj, en runde med hårføner, litt sminke og vips..... jeg tåler vel dagens lys, sier jeg til meg selv, mens øynene ser nysgjerrig inn i speilet.... Hva bringer denne dagen? Hva skjer imorgen? Det gjør ikke noe om livet setter sine spor, det er tiden som virkelig gjør oss mennesker utsøkte :))
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar