En mann i lådan....

Det er perfekte dager for rydding, og det er veldig lenge siden sist jeg tittet ned i skuffer og skap.  Jeg har en underlig vane, jeg dytter bort ting..... også dukker de opp igjen når jeg rydder.  Hva gjør jeg da? Nennsomt åpner jeg gamle konvolutter, leser gamle brev, julekort, sanger, taler..... avisutklipp, morsdagskort, bursdagskort, skjøter, små notater, dikt.  Jeg reflekterer over at tiden har gått.... og det underlige i at disse minnenene består.  Idag hadde jeg antagelig mottatt både gratulasjoner og julehilsen på facebook eller mail - kanskje også kjærlighetserklæringer, også etter en tid hadde jeg slettet dem.  Borte vekk, for meg og ettertiden.  Så er det vel heller ikke så mange som er opptatt av min historie.  Men det er en historie, selv om jeg ikke så gjerne forteller om den.  Ikke fordi det ikke er mye godt i den, men det er kanskje litt vondt også.   Det korstingbrodert hjertet til morsdagskortet er rørende, alle bildene av alles barn på julekortene er morsomme å se på, avisutklippet av fotballjubel når eldstegutten var med på Faabergturnering, sangen vi diktet til pappas 60 årsdag, noen bilder fra en konfirmasjon, en barnetegning og noen skolebilder (som ikke alltid var like heldige) - og som sjeldent ble betalt i tide...  Uansett det er mange ting i skuffen min som gir meg gode minner når jeg finner dem....

...men midt inni der, mellom skjøter, bryllupsark og julehilsner finnes dødsannonser, minneord og brev fra en svunnen tid.  Poststemplet til enkelte brev er Feltpost.  Antageligvis en filatelistisk godbit, som lett kan overses dersom denne skuffen blir ryddet av andre enn meg en gang. Det er faktisk kjærlighetsbrev! Jeg bruker tid på alt dette, og føler plutselig at jeg har levd flere liv.  Noen dør, og etterlater seg spor - ikke bare spor som lett viskes bort eller slettes som en email, men de har også vært med å skape mine barn og fortsettelsen!  Brevene og diktene bevitner forhold med oppturer og nedturer, men alltid med et inderlig ønske om trygghet og kjærlighet. Det er en rød tråd gjennom det hele... og det er MEG!  Deler av min historie er samlet i noen esker og skuffer, men jeg har også fotoalbumer, musikk og mange saker og ting.   Noen ting er til og med arvet fra generasjonen over meg.  Når jeg nå først rydder ser jeg historiene overalt.....Jeg SAMLER på dem

... men innser at de er fra en "svunnen tid".  Likevel, selv om jeg nå rydder fordi vi er igang med oppussing av stua, så er jeg ikke rede til å trykke DELETE.  Jeg legger det meste pent tilbake i skuffen, eller plasserer de gamle "skattene" trygt til vi blir ferdig med oppussingen.  Da kommer nok mange ting på plass igjen, selv om jeg egentlig hadde tenkt å kaste mye mer...og "når som helst kan jeg plukke fram min ask", som Lill Lindfors sang om "det å ha en mann i lådan."

Diktet under fant jeg under oppryddingen og det sier også sitt om det å ha levd et liv, men jeg er faktisk bare MIDT I MITT!

Telle telle daga
træ dem på en snor
Gid dem hadde hastverk
så æ snart blir stor

Telle telle kvelda
lørdan er det fest
Kanskje får æ treffe
Han æ like best

Telle telle måna
underet skal skje
Lykka går i polstakt
når vi to blir tre

Telle barnehender
dagan går så fort
Telle barndomsminner
livet e så kort

Telle tonge tanka
telle dem i angst
Kjæm dem inn fra havet
likfær eller fangst

Telle telle minne
Livet e en vals
Tåran som har runne
ekkje meir til tals

Telle telle måna
åran gikk så fort
Kjem dem snart på gjesting
dem som reiste bort

Telle tell maska
nøste læstegarn
Telle julegava
telle barnebarn

Telle kort og kransa
gråt for en som gikk
Telle alle glean
Dem du ga og fikk

Telle telle rynka
arr som livet ga
Spørre inn i speilet
kor e ho æ va?

Telle barndomsminne
bakom glemte år
Tell de siste dagan
tell den siste vår

                 Ukjent forfatter