Jeg er bergtatt.......

En kjærlighetshistorie?

Noen turer blir tradisjon.  Ett sted vi hvert år føler en underlig dragning til er Undertjern i Skåbu.  Et stille sted, men hvor noe lever...??  Mon tegningene i den bratte veggen illustrere noe?  Er det en kjærlighetshistorie?  Ser jeg ikke to mennesker? Mystikken ligger i det stille tjernet, i de steile bergveggene.  Det finnes også historier på folkemunnet....  Her i Bjørndalen skal den unge Louise ha bodd og født et såkalt "uekte" barn midt på 1800 tallet.  Hun bodde alene i et krypinn, antageligvis en jakthytte og livnærte seg og barnet sitt med jakt og fiske i flere år.  Det er funnet gangjern fra en dør like ved dette stedet som kan vitne om at historien er sann.  Det er også skrevet om dette i en artikkel i Aftenposten i 1954/55.  Hvordan overlevde hun?  Visste noen om henne?  Fikk hun besøk? Hva skjedde med barnet?

Det stille vannet røper ingenting.  Formasjonene sier likevel litt om at her har ikke vannet alltid stått stille heller.  Det er faktisk spor etter jettegryter, som tilsier at det har fosset vilt og vakkert  på dette stedet en gang for lenge siden.  Nå speiler formasjonene seg i den speilblanke stille overflaten.

Det er mye å hvile øynene på, og fange inn i fotolinsen - mens tankene og følelsene av å være i en uberørt natur får gå fritt.  Jeg dras inn i fantasier og får samtidig  ro til å tenke over mangt.  Jeg er evig takknemlig for at vi har denne vakre naturen som kan gi så mye - gang på gang!

Det er skarpe skiller fra dette eldoradoet til hverdagens travle liv i byen.  Alle våre gjøremål er viktige, og de menneskelige sporene en dyd av nødvendighet.  Men akkurat her trår vi forsiktig.  Det blir så utrolig viktig at noe fremstår som uberørt.  Det er noe trygt med det, det uberørte er liksom ivaretatt på en kjærlig måte.  Vi blir varsomme i omgangen med slik natur.  Vi blir glade og travelheten er langt unna.  Det er godt!

Når solen skinner på ansiktene til Erika og Elise mens de lener seg inn til bergveggen og smilene ligger på lur er det godt å være mamma, og vite at det var disse to som foreslo denne turen idag...... fordi de ikke hadde vært her i sommer :))

Noe av hemmligheten i turgleden ligger vel også i å ha med litt i tursekken.  Kakao og kjeks er alltid velkomment på en liten skogtur.

Ikke alltid man er enige om fordelingen. " Fikk du mer enn meg, Erika?"  Men pausen er god, og uenigheten slettes ikke av det alvorlige slaget :))

Mor og far er også med på tur.  Det rører meg litt i hjertet når jeg fanger dem inn, hånd i hånd på tur nedover stien.  Det er litt bratt enkelte steder, og godt for mor å ha en hånd og holde i.

En strålende dag, som har gitt oss masse energi og glede.  Vi kommer nok igjen, og igjen til dette underlige stedet, Undertjern.  Jeg er på en måte litt bergtatt!

Undertjern