torsdag 3. november 2011

Formkake - grunndeig

8 egg                                                                            
1 liter farin
500 g margarin
4 dl melk
12 dl hvetemel
8 ts bakepulver
(Tilsett smak jf. alternativene under)

Oppskriften holder til 4 vanlige formkaker.

Egg og sukker piskes til eggedosis.  Smelt margarin og ha det i vekselsvis med resten.

Alternativer:
1.  Appelsinkake: Ha i revet skall av en appelsin eller en sitron
2. Krydderkake: 2 ts nellik, 2 ts kanel, 2 ts ingefær
3. Fruktkake:  Revet skall av en sitron, 3 ss korinter, 3ss aprikos (eller Freias fruktblanding)
4. Nøttekake: 100 g malte nøtter,  75 g hakket sjokolade
5. Banankake:  En stor moset banan

Stekes på 175 - 200 grader i 50 minutter.  Midt i ovnen.

Didrik hjelper bestemor med bakingen!

søndag 30. oktober 2011

Perledykker......

Du ba om styrke, og du fikk motgang du måtte gjennom.
Du ba om visdom, og du fikk problemer du måtte løse.
Du ba om kjærlighet, og du fikk mennnesker du måtte elske.  
Du ba om hjelp, og du fikk muligheter du måtte velge mellom.
Du ba om midler, og du fikk talenter du måtte bruke.
Du ba om en perle, og du fikk et sår du måtte lege.
                                                                   Ragnhild Nilsen


Vi vet alle at det tar tid å forme en perle, men den former seg av en helt naturlig prosess.  Det skjer en transformasjon fra et lite sandkorn til en perle.  Denne ene perlen kan reflektere mange speilbilder av verden rundt seg, og den er formet av verden og menneskene rundt seg.  Hvis perlen er deg eller meg, så ligger forandringen i oss selv, men påvirkes av livet rundt oss.  Det er hvordan vi takler livet, motgangen, visdommen, kjærligheten, talentet som gir hver og en av oss personlighet og form. " Du er forandringen. "


Denne uka har jeg hørt på Ragnhild Nilsen (Grødal), som delte mange av sine egne historier og erfaringer.  Mye av dette fikk også meg til å reflekter over min egen historie, mine egne erfaringer og hvem jeg har blitt.  Hva gjenspeiler seg i min perles skinn?  Hvor henter jeg styrke, hvilke visdom fikk jeg underveis, hvilke valg tok/tar jeg - og hva er mitt talent?   Ikke minst: hva er mitt mål, min drøm og mine ønsker for fremtiden?


 Perle består av fem bokstaver:
 P = perle
 E = elske
 R = ros
 L = lek
 E = ett skritt 


Jeg er en perle.  Formet av livet.  Jeg elsker mennesker, (barna, barnebarna, kjæresten min, mor og far, søsken - og mange andre).  Jeg elsker også rettferdighet, natur, farger, latter, bøker, god mat, kaffe latte, rødvin - livet.  Jeg kjenner at dette er mye av drivkraften i alt jeg gjør.  Det er det jeg brenner for, som gjør at jeg liker å jobbe med mennesker.  Jeg bryr meg om mennesker, og vil gjerne være med å bidra til at de også får gjøre det de elsker og brenner for.  Slik kan de vokse og motiveres.  Som mor og bestemor er det viktig å lytte til barna, og vise begeistring for deres lidenskaper.  Slik kan de utvikle seg i tråd med egne ønsker og indre motivasjoner.  Det handler om å rose, og få ros.  Gjensidig er det like viktig å gi ros, som å få ros. Uten anerkjennelse føler vi oss uten verdi.  Dette er grunnleggende lærdom, men, akk, så lett å glemme.  Vi formes av de vi omgås med.  Ros betyr mye i transformasjonsprosessen.  Jeg elsker også å skape, male og formidle noe gjennom mine ord og bilder.  Jeg håper det bidrar til gode opplevelser for flere enn meg selv.  For at en perle skal skinne må den ha noen å skinne for, noen som verdsetter den og roser den.

For meg er også latter viktig.  I hele mitt liv har jeg fått høre at jeg har en smittende latter og et godt smil.  En av historiene til Ragnhild Nilsen traff meg i særdeleshet på dette området.  Hun fortalte om sin mor som i en alder av 57 fikk altzheimers sykdom.   Hun hadde ett ønske, nemlig ikke å miste sitt smil.  Mange år senere var det ingen kontakt å få med henne, og datteren spurte sykepleieren hennes om hvordan hun holdt ut jobben sin, når alle rundt henne var så fraværende og syke som moren.  Pleieren svarer: "da skulle du bare sett det smilet moren din ga meg når jeg kom inn til henne i dag morges".  Moren døde to dager senere.  Jeg kjente noe... det er viktig å ha et mål, en drøm, et håp!  Jeg vil også beholde smilet - et uttrykk for glede!

Glede er uttrykk for livets lek.  Vi leker med ord, vi flørter, vi spiller og vi frembringer smil og latter.  Leken er også uttrykk for trygghet.  Det er i de trygge omgivelsene vi leker best.  Når leken er så viktig uttrykk for gleden, så gjelder det å skape de trygg rammene - slik at leken kan utfolde seg.  Kreative lekne mennesker skaper gode trygge følelser.  Det kan sågar gi ringvirkninger - og skape fred!
                  
Så ligger det vel i manges natur at vi er utålmodige.  Vi vil gjerne oppnå alt det gode - og det fort!  Å bli  en perle er ikke fort gjort.  Mange sår skal bearbeides, mye motgang skal gi styrke, erfaringer skal erfares - og lærdom innhentes.  Vi skal leke og le, og gi hverandre ros og respekt.  Talentene skal utvikles og valgene må tas.  Da er det viktig å ta ett skritt av gangen.  Livet er ikke alltid lett, men det er viktig å elske det!  Ett av mine mål er å beholde smilet, fordi det vil bevitne at jeg er trygg og lykkelig!

Så får dette stå som en liten refleksjon når jeg har tatt mitt perledykk........etter inspirasjon fra en fabelaktig formidler og forfatter.  Jeg skraper bare litt på overflaten av min perle,  men er overbevist om at jeg selv kan ta tak i mangt og skape min fremtid, hvis jeg bare tar meg tid til å reflektere selve målet - og tør å si STOPP når jeg er på feil kurs!

Et perledykk kan gi håp for fremtiden!

Slumpebuksa...


På gode søndager hender det jeg finner frem de beste og mykeste plaggene jeg har, for virkelig å nyte hjemme tilværelsen.  Et slikt plagg er en haremsbukse i myk deilig bomullsstrikk.  Erika kikker på meg når jeg kommer inn på kjøkkenet.  "Hei, mamma... har du tatt på deg slumpebuksa ?"

torsdag 6. oktober 2011

Jeg er bergtatt.......

En kjærlighetshistorie?

Noen turer blir tradisjon.  Ett sted vi hvert år føler en underlig dragning til er Undertjern i Skåbu.  Et stille sted, men hvor noe lever...??  Mon tegningene i den bratte veggen illustrere noe?  Er det en kjærlighetshistorie?  Ser jeg ikke to mennesker? Mystikken ligger i det stille tjernet, i de steile bergveggene.  Det finnes også historier på folkemunnet....  Her i Bjørndalen skal den unge Louise ha bodd og født et såkalt "uekte" barn midt på 1800 tallet.  Hun bodde alene i et krypinn, antageligvis en jakthytte og livnærte seg og barnet sitt med jakt og fiske i flere år.  Det er funnet gangjern fra en dør like ved dette stedet som kan vitne om at historien er sann.  Det er også skrevet om dette i en artikkel i Aftenposten i 1954/55.  Hvordan overlevde hun?  Visste noen om henne?  Fikk hun besøk? Hva skjedde med barnet?


Det stille vannet røper ingenting.  Formasjonene sier likevel litt om at her har ikke vannet alltid stått stille heller.  Det er faktisk spor etter jettegryter, som tilsier at det har fosset vilt og vakkert  på dette stedet en gang for lenge siden.  Nå speiler formasjonene seg i den speilblanke stille overflaten.


Det er mye å hvile øynene på, og fange inn i fotolinsen - mens tankene og følelsene av å være i en uberørt natur får gå fritt.  Jeg dras inn i fantasier og får samtidig  ro til å tenke over mangt.  Jeg er evig takknemlig for at vi har denne vakre naturen som kan gi så mye - gang på gang!


Det er skarpe skiller fra dette eldoradoet til hverdagens travle liv i byen.  Alle våre gjøremål er viktige, og de menneskelige sporene en dyd av nødvendighet.  Men akkurat her trår vi forsiktig.  Det blir så utrolig viktig at noe fremstår som uberørt.  Det er noe trygt med det, det uberørte er liksom ivaretatt på en kjærlig måte.  Vi blir varsomme i omgangen med slik natur.  Vi blir glade og travelheten er langt unna.  Det er godt!


Når solen skinner på ansiktene til Erika og Elise mens de lener seg inn til bergveggen og smilene ligger på lur er det godt å være mamma, og vite at det var disse to som foreslo denne turen idag...... fordi de ikke hadde vært her i sommer :))


Noe av hemmligheten i turgleden ligger vel også i å ha med litt i tursekken.  Kakao og kjeks er alltid velkomment på en liten skogtur.


Ikke alltid man er enige om fordelingen. " Fikk du mer enn meg, Erika?"  Men pausen er god, og uenigheten slettes ikke av det alvorlige slaget :))


Mor og far er også med på tur.  Det rører meg litt i hjertet når jeg fanger dem inn, hånd i hånd på tur nedover stien.  Det er litt bratt enkelte steder, og godt for mor å ha en hånd og holde i.


En strålende dag, som har gitt oss masse energi og glede.  Vi kommer nok igjen, og igjen til dette underlige stedet, Undertjern.  Jeg er på en måte litt bergtatt!

Undertjern

onsdag 5. oktober 2011

Halvmor....


Her i huset er vi kjent som "han SV politikeren og hu med alle unga".  Dvs at ungene er ganske fortrolige med uttrykk som halvsøsken.  De er imidlertid gode når de introduserer uttrykket halvmor!  Det slår meg at det er et bedre uttrykk enn stemor.  Og bare tenk for en verden vi får når vi alle blir mødre!!


En liten brøkdel av halvsøskenene...

torsdag 29. september 2011

Lykkelig bestemor....

Om å bli bestemor igjen....


Det var fredag kveld og Lene, Neri og lille Casper - som snart skal bli storebror, sitter i sofa`n.  Jeg serverer krydderkake og hjemmebakte boller. Vi er alle helt uberørt av det som skal skje bare noen timer etter.  Lene sitter med "stor mage" og smiler når jeg spør: " men kommer han ikke snart da?"  " Det kjennes ikke sånn ut" svarer Lene.  Jeg klapper godt på magen når de går - og sier at jeg snart ønsker å se og bli kjent med han som tar livet med ro der inne.  Et nytt menneske er et mirakel og kanskje det mest spennende som skjer i våre liv.  De reiser hjem...... det blir kveld her, og når jeg drar dyna over hodet tenker jeg overhodet ikke på at jeg kanskje burde ta med mobilen.  Sååå.... klokken syv dagen etter kommer noen opp trappa med mobilen min, det har kommet meldinger og den har ringt.  Jeg setter meg opp i senga, litt groggy, men våkner ganske fort.  JEG HAR BLITT BESTEMOR IGJEN!!  Matheo er født, kl. 0516, den 24. september 2011, 4.360 gr.  Et nytt familiemedlem, et nytt under :)  Det kiler i magen - og jeg kjenner lettelsen og gleden.  Det hadde gått bra, og alt stod bra til med foreldre og barn.  Så den underlige tanken på at lille gode Casper har blitt storebror.  Hva skjønner han?  Hvordan vil han ta det?  Jeg lengter allerede ette å se, lukte, kjenne den lille kroppen til den lille nyfødt babyen.  Må vente til søndag...bare en dag!  Søndagen kom og jeg fikk lov til å holde og kjenne - lukte og se!  Så utrolig fin - og så uvirkelig lik sin bror.  Det var godt å se Lene i kjempeform - og de stolte blikkene til de nybakte foreldrene.

"Lykkelig er den som kan glede seg over sine barn"  (T.Fuller)
kanskje enda lykkeligere den som kan glede seg over sine barns barn.  Nå har jeg 4 fine gutter!!  Noen nevnte på Facebooksiden min at jeg skulle begynne å mase på nr. 5 :))  Det er ikke meg imot :)

Stolt bestemor og fine Matheo


søndag 18. september 2011

PETSIKO - ET LITE KRYPINN......


En liten tur med mye historie.  Ved Slangen i Skåbu bodde i gamle dager en god del mennesker. På folkemunn kaltes dette stedet Fanteroa.  Mange av de som bodde her livnærte seg med tømmehogst.  Da de skulle hogge tømmer i Snubbdalen et stykke unna ble dagene for korte hvis de skulle gå frem og tilbake.  Under en bergnabb like ved elva Snubba lagde de derfor et krypinn (Petsiko). Petsiko ble ofte brukt som navn på små rom, hvor folk trakk seg litt tilbake.  Jeg tror det kommer fra fransk og har noe med petit å gjøre.  Dette krypinnet er nå funnet igjen og forsøkt gjenskapt slik det engang var.  Det er nesten som en gamme.  Noen av gjenstandene her inne er funnet på stedet.  Det er et kjempefint turmål.  Her er det mulig å fyre i ovnen, få ly for vær og vind - og sist men ikke minst få et lite innblikk i hvordan disse tømmehoggerne bodde på denne "pendlerbrakka"


Her er mor, Elise og Kurt utenfor inngangen til Petsiko.


Her går Snubba.  Det er vakkert i Snubbdalen!  Petsiko sees langt bak i bildet!


Erika har satt seg på sengebrisken!  


og i gjensteboka fant jeg igjen diktet fra ifjor: 

Femte oktober
vi er sober.....
Gikk hit i dag
et koselig lag
Snubba er stor,
sier mor
Far fyrer med ved
Så Erika og Elise må le
Vi skal snart spise
har med kakao, mat og "sniffene" til Lise


Her er det noen nostalgiske gjenstander...

Dette er en fantastisk spennende tur, til et naturskjønt område - og det er somregel ikke et menneske å se.  Stillheten kan nytes.  Bare elva bruser!


Gode stemninger og tid til ettertanke!

Det var nok et hardt liv!