Vi gikk en tur langs stien.....

DNT Lillehammer arrangerte flott tur med utgangspunkt fra Fåberg kirke.  Derfra fulgte vi kulturstien   over Jørstadhøgda.  Med på turen var fugleekspert Jon Opheim, som fortalte oss underveis hva slags fugler vi hørte synge i det vakre landskapet.  Vi fikk til og med vite hvorfor gråtrosten ikke synger like pent som sine artsfrender, svarttrost, måltrost, rødvingetrost eller ringtrost.  Med andre ord litt av hvert å lære på en slik tur langs stien, selv om vi ikke hørte gjøken si koko - opplevde vi skogens ro :-)  Midt inne i blandingsskog av linn og ask lyttet vi intenst etter den mer sjeldne bøkesangeren også, men vi var nok noen dager for tidlig for denne trekkfuglen som legger fra seg en tikrone på slutten av sangstrofen sin.  Vi gikk bare deler av kulturstien, men jeg vil hvertfall tilbake og gå mer .... Dette er en godt tilrettelagt sti med skilt og opplysningsstavler underveis - og mange fine utsiktspunkt.  Lytter vi etter fuglene får turen en ekstra dimensjon av spenning og utfordring.  Hvem hekker her? Hvem synger nå?  Jeg tror gjerne en tur tidlig på morgenen kan være vel så lystig med hensyn til fuglesangen som kveldstur, men uansett er det verd en tur...

Fåberg kirke

 

 

Maiblomst

Godt med hvile

Langt til Nidaros, men litt av veien gikk vi....

Merkverdige fuglekasser og bittesmå ringer......

Så stort fuglereir finnes nok ikke, men dekorativt var det :-)

Under mottoet "bli en fuglevenn" puttet jeg bilen full og satte kursen mot Dokkadeltaet der det ble arrangert en annerledes familiedag.  Fugletitting, fuglebingo, natursti, fuglemerking og fuglekasseinnsikt var noen av aktivitetene vi fikk være med på.  Med sekken full av grillpølser og varm bålpanne på stedet var det ingen sak å være store og små mennesker på en solfylt formiddag i deltaet.  

Det var stor stas for fremtidige fugletittere å se i teleskopet.  Faktisk mulig å se fuglene godt på lang avstand og ikke minst kjenne dem igjen så vi kunne krysse av fire på rad på fuglebingoen.  Her fantes både svaner, bekkasin, toppdykker, skarv, linerle og mange flere....   Mens Didrik fortet seg inn i skogen for å se på ringmerking av fugl.  En bitteliten løvsanger var fanget i et nett og skulle merkes.  Løvsangerens sang kunne vi høre, og selv om de færreste av oss faktisk har sett en løvsanger er den en av de mest tallrike trekkfuglene som finnes i våre løvskoger.  Millioner av dem trekker hit hver vår og tilbake til Afrika om høsten.  Nennsomt ble den lille ringen plassert på den lille fuglen, mens både voksne og barn fulgte nøye med på kunnskapen som ble formidlet på en god måte.  Etterpå ble den sluppet ut i det fri igjen

 

Etter at fuglen hadde fløyet sin vei gikk vi tur langs den gamle toglinjen like ved fugletårnet.  Det var der vi fikk se den merksnodige fuglekassen   også.  Langs jernbanen stod det et gammelt lyssignal, og ut og inn fløy det en kjøttmeis.  Når vi åpnet opp på baksiden av lysstolpen fikk vi se at den faktisk hadde bygget reir inne i signalhuset.  Det er vel dette som er gjenbruk på sitt beste.  Meisen hadde til og med overbygd inngangsparti :-)

 

Så når turen og alle spørsmålene langs naturstien var riktig løst, var det bare å finne bålplassen og plassere pølsene på den varme panna.  Her fikk vi også kjøpt både kake og kaffe.  Alt godt tilrettelagt for en god pause.

Det er lett å smile når man får delta på et så fint arrangement :-)

Prinsessene fra "Svinestien"

Det var en gang i juni at tre små prinsesser ble invitert med mamma på tur til Stockholm.  Det var den aller første gangen de to minste prinsessene skulle fly.  De var fylt med forventinger når dagen kom, bagger og kofferter var pakket og klare lang tid i forveien.  Dette hadde de gledet seg til lenge, men de var også litt engstelige for å ramle ned...

Heldigvis var storesøster, Andrine med - og roet dem ned med sine ertende kommentarer.  Flyturen gikk over all forventning, og nesten før vi hadde lettet var vi på vei ned til Arlanda og landa tygt.  Buss og gangtur til hotellet gikk også smertefritt, siden vi (dvs Andrine) brukte Google Maps - peilet inn retningen og fant enkelt frem.  Langt var det heller ikke.  Vi ankom ganske sent på kvelden til hotellet. Det var et utrolig koselig hotell, som du kan se ved å trykke på lenken.  Betjeningen var hyggelige.  Rommene forholdsvis nyoppussende og romslige - og atmosfæren var upåklagelig.  Vi hadde et flott familierom, med hele 5 sengeplasser.  Erika og Elise ble plassert i en slags sovealkove, mens Andrine og jeg holdt til i hovedrommet.  Det som imponerte mest var frokosten.  En bitteliten spisesal, men med god mat og fryktelig koselig oppdekning.  Gamledagse melkeflasker og juiceflasker i trekasser, glasshjerter med navn på maten var plassert rundt omkring på bordet der maten stod.  Vi fikk havregrøt og ferske rundstykker - og gledet oss til frokost hver dag.  Jeg må innrømme at jeg ofte hopper over frokost på hotell for å sove litt ekstra, men det gjorde jeg ikke her.  Vi hadde ikke tid til det heller....  Så fort frokosten var fortært begynte vi å gå.... og vi gikk og vi gikk, vi gikk til beina ble såre og vonde - fra butikk til butikk - gjennom hele gågata og hele Gamla stan.

Vi fikk etterhvert ganske mye å dra på også.  Andrine var i himmelrik fordi hun fant seg haremsbukser på Olars Ulla, men prøvingen tok litt tid og noen sovnet....

Det var utrolig godt og kommet tilbake til hotellet - ganske sent på kvelden, ta av seg skoene og bare legge seg rett ut på sengen.  Hvis det var plass da?

Litt tid til mannekengoppvisning ble det også....

Vi trodde ikke helt på at føttene skulle virke dagen etter, men det gjorde de :-)  Vi tråkket ikke så mye i butikker da, vi ville finne Grøna lunden.  Vi fant både den, Vasamuseet og Junibacken.  Det beste av alt - det gikk båt i mellom "Hopp on and hopp off" - og det gjorde vi.

Etter en vellykket dag, stort sett i solen - bestemte vi oss for å spise på Fridays.  Vi fikk både mat, konsert og fotball på storskjerm.  Vi var med andre ord ganske fornøyde når vi trasket tilbake til hotellet denne kvelden også.

Selv om det var noen prinsessenykker underveis - særlig når det var mulig å få tatt bilde av seg :-) , så forsvant illusjonen fort når jeg var på vei bort til jentenes sovealkove - og Elise lurte på om jeg skulle bort i "Svinestien".  Og slik så det ut -  der var det poser, klær, godtepapir, bagger og brusflasker overalt. Merkelig at de kom frem til senga si.

Siste dagen måtte vi nok engang på shopping.  Vi hadde sett noe første dagen, som vi bare måtte ha.Vi hadde funnet en kinesisk butikk som fasinerte jentene.  Her skulle det handles, men det knyttet seg litt spenning til om denne var oppe.  Det var nemlig ikke så godt å si med denne beskjeden på døra :

Heldigvis var det verken lørdag eller mer enn 39 grader, så her var det oppe.  Jentene handlet både drømmefangere, kuler og uroen "Et långt liv"!

Vi fikk stappet koffertene og veskene fulle - og enda hadde vi en liste for hva vi skulle ha på taxfree butikken.  Utrolig nok fikk vi det med oss hjem - alt sammen.  Vi var såre fornøyde med jenteturen vår, litt slitne og litt blakke, men fornøyde, det på tross av at jeg nå føler et visst press på å reise på guttetur neste gang :-)  Da er det vel ikke butikker som teller, men fisk eller fotball ;-)  Så spørs det om de får lov da?

Våg å gå nye veier!

Det hele startet ganske sivilisert, men anelsen av en svunnen tid kom ganske fort.  En grusveg som gikk oppover og et rykte om at det faktisk gikk en gammel veg fra Kampfossen og opp til Skåbu (på vestsiden av Jodalen)  fikk nysgjerrigheten til å ta overhånd.  Jeg bad Kurt stoppe bilen, dette ville jeg prøve....

Jeg gikk forbi denne gamle bygningen, ganske sjarmerende tenkte jeg...

Så kom jeg til denne trebrua.  Tripp, trapp, tripp, trapp...hvem er det som tramper på min bru tenkte brua.  Fin vei tenkte jeg.....

men denne fine grusveien førte ikke frem.  Veien, som tydeligvis hadde vært en gammel kjerreveg, endte opp ved et lite rødt hus i skogen.  For en liten stund siden hadde jeg imidlertid passert et "råk" som de sier her i Skåbu.  Jeg snudde og gikk tilbake til dette råket.  Dette var et virkelig gammelt råk.  Snøen hadde lagt seg der det var litt flatt, men det var ingen som hadde gått der - hvertfall ikke i vinter.  Det var likevel lett å se hvor veien hadde gått i "gamle dager."  Den snodde seg oppover bratta rett ved siden av restene etter et skredsted jeg hadde kunnskaper om.  Jordraset gikk i 1789, den såkalte "skirumårån", eller mer kjent i Gudbrandsdalen som "Stor Ofsen", da uværet medførte storflom i dalføret. Et husmannsbruk, Jobakken, gikk med i raset - og flere mennesker og budskap røk med av uvær og flom.  Flommen satte sine spor i hele Gudbrandsdalen, hvor vannet virkelig viste krefter og  flere elver fant nye veier.... Tankene mine gikk mange hundre år tilbake, her hadde kanskje folkene fra Jobakken tråkket - kanskje gikk jeg på veien som nettopp gikk opp til dette bruket, eller hvertfall langs det som engang hadde vært jordet deres.  Uansett måtte det ha vært vanskelige kår i denne bratta.  Brukte de hest?  Jaktet de? Hva jaktet de på? Tankefull gikk jeg oppover, oppover....

Var det noen som lo?  

Eller måpes det av det mennesket som våger seg opp i denne trange bratte dalen?  Har de ikke sett folk før? 

Joda, det er påske, men påskekrimmen ser jeg helst på tv.....så ikke prøv å skremme meg! Jeg må  uansett prøve å komme meg hjem til hytta, så jeg trasker videre...kanskje litt mer tankefull.  Hva har egentlig vært på denne maurtua?  Fulg? Bjørn? Grevling?  Et eller annet slags dyr hvertfall....

Jeg vet jeg fortsatt er på "veien" når jeg ser rester etter et gammelt gjerde.  Dårlig med vedlikehold, men  det holder meg motivert i motbakken.  Jeg ser for meg mennenskene som har levd her, gått her, slitt her...Jeg ser dyretråkk.  Det er helt sikker elg, og rev, og .... litt vanskelig å bestemme?  Solen har stått på og tråkkene er litt utydelige.  De skråningene som minnet litt om gamle jordlapper går mer og mer over i bratt steinul.  Jeg kommer lengre og lengre vekk fra veien som brukes idag, lengre og lengre inn i "urnaturen".  Jeg kjenner spenningen stiger.  Det er så stille..... Hva kan leve her?  Hva kan jeg møte? Jeg går i skyggen og ser solen skinne på hellingene på den andre siden.  Føler meg iakttatt.  Skotter raskt både hit og dit.  Alt er stille.  Jeg beveger meg,  men tenker at det kanskje kan være en fordel å gå med kvistbrekk, bare sånn i tilfelle....Jeg ønsker nemlig ikke å møte på noe...

Først ser jeg noen tuster med pels.  Jeg tar det opp og ser på det.  Tror det må være fra en elg.  Det er ganske stri bust.  Mørk brun og litt lys.  Hvorfor ligger dette her?  Så titter jeg litt til siden, og oppi skråningen ligger det virkelig masse hår.... Noe har jaktet på en elg.  Jeg ser ingen bjørnespor, men det er spor.  Kan det være jerv eller ulv?

Store steinblokker har beveget seg nedover dalen her.  En ligger på skrå over veien jeg går på.  Innunder henger istappene og skaper en eventyrlig stemning.  Steinblokkene oppover har lagt seg på en slik måte at de kan skjule mange hulrom og gjemmesteder.  Jeg fantaserer nå både om ulv, jerv, bjørn og gaupe.  Jeg husket plutselig på de mange oppslag i GD i fjor om bonden som bor noen steinkast herfra, og som var fortvilet over tap av sau.

Så kommer jeg endelig til menneskelige spor.  En gammel trebro over en liten klukkende elv.  Kulda har gjort elva til et kunstverk av isformasjoner.  

Jeg blir oppslukt av skjønnheten.  Dette er det virkelige eventyret.  Det blå landskapet, isslottet... vakkert og krystallklart.  Utrolig hva naturen kan forme.  Det jeg ser finnes bare nå!  Dette er øyeblikket.  Begrepet "Grip dagen" får fort en mening.  Det er ikke alt som kommer tilbake....

Men enkelte ting blir liggende!  Det har vært drevet jordbruk i disse bakkene.  Gamle redskaper ligger i skråningen, slik man kvittet seg med slike før....

...og på den andre siden av jordet ser jeg hytta!

Turen i nærmiljøet er over.  Jeg har vært på denne hytta i over 15 år, men at nærmiljøet er så spennende  visste jeg ikke.  Vi har tråkket på de kjente stiene.  Nå har jeg lært at det slettes ikke er dumt å gå "nye" veier.....

Jeg er bergtatt.......

En kjærlighetshistorie?

Noen turer blir tradisjon.  Ett sted vi hvert år føler en underlig dragning til er Undertjern i Skåbu.  Et stille sted, men hvor noe lever...??  Mon tegningene i den bratte veggen illustrere noe?  Er det en kjærlighetshistorie?  Ser jeg ikke to mennesker? Mystikken ligger i det stille tjernet, i de steile bergveggene.  Det finnes også historier på folkemunnet....  Her i Bjørndalen skal den unge Louise ha bodd og født et såkalt "uekte" barn midt på 1800 tallet.  Hun bodde alene i et krypinn, antageligvis en jakthytte og livnærte seg og barnet sitt med jakt og fiske i flere år.  Det er funnet gangjern fra en dør like ved dette stedet som kan vitne om at historien er sann.  Det er også skrevet om dette i en artikkel i Aftenposten i 1954/55.  Hvordan overlevde hun?  Visste noen om henne?  Fikk hun besøk? Hva skjedde med barnet?

Det stille vannet røper ingenting.  Formasjonene sier likevel litt om at her har ikke vannet alltid stått stille heller.  Det er faktisk spor etter jettegryter, som tilsier at det har fosset vilt og vakkert  på dette stedet en gang for lenge siden.  Nå speiler formasjonene seg i den speilblanke stille overflaten.

Det er mye å hvile øynene på, og fange inn i fotolinsen - mens tankene og følelsene av å være i en uberørt natur får gå fritt.  Jeg dras inn i fantasier og får samtidig  ro til å tenke over mangt.  Jeg er evig takknemlig for at vi har denne vakre naturen som kan gi så mye - gang på gang!

Det er skarpe skiller fra dette eldoradoet til hverdagens travle liv i byen.  Alle våre gjøremål er viktige, og de menneskelige sporene en dyd av nødvendighet.  Men akkurat her trår vi forsiktig.  Det blir så utrolig viktig at noe fremstår som uberørt.  Det er noe trygt med det, det uberørte er liksom ivaretatt på en kjærlig måte.  Vi blir varsomme i omgangen med slik natur.  Vi blir glade og travelheten er langt unna.  Det er godt!

Når solen skinner på ansiktene til Erika og Elise mens de lener seg inn til bergveggen og smilene ligger på lur er det godt å være mamma, og vite at det var disse to som foreslo denne turen idag...... fordi de ikke hadde vært her i sommer :))

Noe av hemmligheten i turgleden ligger vel også i å ha med litt i tursekken.  Kakao og kjeks er alltid velkomment på en liten skogtur.

Ikke alltid man er enige om fordelingen. " Fikk du mer enn meg, Erika?"  Men pausen er god, og uenigheten slettes ikke av det alvorlige slaget :))

Mor og far er også med på tur.  Det rører meg litt i hjertet når jeg fanger dem inn, hånd i hånd på tur nedover stien.  Det er litt bratt enkelte steder, og godt for mor å ha en hånd og holde i.

En strålende dag, som har gitt oss masse energi og glede.  Vi kommer nok igjen, og igjen til dette underlige stedet, Undertjern.  Jeg er på en måte litt bergtatt!

Undertjern